Denne guiden tar for seg etikette for håndtering av hundebæsj i grisgrente strøk. Alt som kan sies å være urbant, by, landsby, strandsone, trafikkert, tettsted, parkaktig, folksomt, asfaltert eller lignende, trenger ingen guide. Der gjelder regelen plukk opp alt. Alltid. Og ikke bare når noen ser deg. Det vet du jo. Du er jo ikke dum.
Problemet er at om du er dum, så vet du det ikke selv. Derfor denne hendige digitale felthåndboken! Dumb no more!
Svaret er ikke alltid! Vi lover å ikke bli hysteriske – det er essensen – om du lover å ikke være en imbesil vattnisse!
Hunder er søte. Og til tider ganske dumme. De spiser bæsj, og det kan selvsagt resultere i at de blir syke. Så i så måte burde jo alle plukke og bære med seg alle etterlatenskaper. Men det gidder du ikke, og helt ærlig, det kan vi godt forstå.
Så da spiser bikkja bæsj. Så er spørsmålet om det skal være med eller uten plast. Det er klart, du driter i om andres bikkjer blir dårlige av å spise din plastpose. Men what goes around, comes around, særlig når det gjelder vovver og avføring. Det hadde du ikke tenkt på, hva?
For noen år siden bodde jeg i hytta på bildet. Man kan trygt si at den ligger i skogen, langs en overraskende lite trafikkert sti. Her ble jeg første gang oppmerksom på en underlig sak. Jeg fant en bæsjepose langs stien. Snodig, tenkte jeg. Da våren kom fikk jeg se hauger av plastinnpakket avføring. Kilometervis til skogs!
Oppsummert… folk plukker opp organisk avfall. Pakker det nennsomt inn i plastikk. Knyter en pen knute. Og legger det fra seg i naturen. Det kan ikke være sååå vanlig, tenker du kanskje. Der tar du styggelig feil.
Her er en enkel grafisk fremstilling:
Litt ulekkert, organisk avfall.
Inn på scenen fra høyre: en busybody!
"Jeg legger den fra meg her, jeg. For jeg er en tosk."
Det er så sinnsykt ULOGISK. Fordi det er forsøpling som er MER JOBB enn å bare ignorere det. Med andre ord: man anstrenger seg for å forverre problemet. Enkelt illustrert:
Gratulerer. Du har forurenset med plastfaenskap, og muligens laget noe deilig biohaz.
Kom, kom, bli med på tur i Oslos marker, i fire himmelretninger…
Som den tosken jeg er, går jeg i en skiløype, og er klissvåt på bena: fordi dette er en myr. Lite folk her på denne årstiden. Men… men hva er det jeg ser, lang der ute i sumpen? Er det…?
Men her? Det er jo ikke folk her, det kan jo ikke… men det ser ut som…
JA DU STORE! Pent hengt opp og greier.
Møkkafolk.
3 kilometer i luftlinje. Tre kilometer fra nærmeste p-plass. Opp en ås, i bratt, dunkel og relativt upopulær sti. Der ligger det en plastikkpakke på stien.
Noe syd for Krokkleiva. Vi kjører flere kilometer, opp på Nordmarksplatået, går flere kilometer inn i skævven, og deponerer litt plast på et tre.
Jeg trengte en pause fra å lage denne nettsiden, jeg hadde hodet fullt av kode og css-klasser. Så jeg tok en tur ut…
Selvlysende … kanskje den skulle gå i ett med høstfargene. I såfall massive fail.
{Sinna Anders på Facebook}
Hvis du er langt inne i skauen og bikkja di driter, så LA BÆSJEN LIGGE. (Dytt den evt unna stien m en pinne eller noe.) Om du av en eller annen ubegripelig grunn synes dette er vanskelig, så plukk det opp OG TA MED POSEN. Uansett hva du gjør, uansett, IKKE PUTT DET I EN POSE OG LA POSEN LIGGE IGJEN. Eller kast posen langt inn i blåbærlyngen for liksom å få den unna. Herregud, hvor totalt føkka i hue går det an å bli??? (Og nei, du kommer ikke til å ta med posen på hjemveien. Du gjøkke det, vet du.)
{sinna Ellen på Twitter}
Er da bedre å la dritten ligge uten poser... tullemennesker i Nordmarka.
Fjelltur! Vinje! No ser eg atter! Luft! Frihet! Ibsen! Høyden!
Det er selvsagt ikke bare under tregrensen i kystnære strøk du finner trepanerte klapphatter1. Men denne er simpelthen kronen på verket, ingen over, ingen ved siden: her er er det ikke engang stier, og jeg har aldri sett mer enn to mennesker samtidig i dette området. Og tro meg, jeg har tilbragt månedsvis akkurat her.
Not to worry! Du kan være i det totale ødeland etter svartedauen, og ryggstrengsløse tøffeldyr skuffer ikke! "Jeg legger den heeeeeeeeer.."
Noen av oss forlanger rasjonelle forklaringer på bevisste handlinger.
Kanskje hundeeiere føler seg så jaget av sinte hundehatere at bare det er snurten av andre mennesker, så plukker de opp – eller later som – for ikke å få huden full av kjeft. Men den teorien holder virkelig ikke, når man finner poser i tjukke busjen.
Jeg kjenner en hundeeier som legger igjen posen på veien ut, og plukket den opp på vei tilbake. Men dette forklarer noe av greia: når man har gått en kilometer unna svineriet er problemet "løst" og "glemt".
Plukking av avføring har blitt en helautomatisk prosess. Dette er kanskje den mest usannsynlige forklaringen. OM du har plukket så mange klatter at det går automatikk i det, litt som å pusse tennene, så er det å legge den fra seg et avvik. Og ergo: den kritiske delen av handlingen er bevisst. Så fuck deg.
…så kan jeg ikke komme på flere rasjonaliseringer. Men her er i allefall bilde av en søt hund.
De er alle hullete på hvert sitt vis, og holder ikke vann. Jeg gidder ikke engang snakke om avstand til søplekasser etc. Det anser jeg som fullstendig irrelevant. Min konklusjon er: de gjør det fordi de er egosentrerte, lallende idioter med svekkede sjelsevner. Og det er god sjans for at de ikke bør ha ansvar for dyr og små barn.
Nok grinebiteri! Løsning, bitte!
I Storbritannia har de halvveis gang i et DNA-arkiv over bikkjer. Dermed vil du rett og slett få bot, om noen finner Fidos avføring der Fidos avføring ikke burde være. Det er ekstremt, og litt til å le av, men le du. Om Møkkafolka fortsetter å være idiothundeeiere, så blir det DNAregister og schwære bøter her også.
Oppdatering: Tromsø har en primus motor for DNAregister, og det ser ut til å være praktisk gjennomførbart – OG selvfinansierende.
Oppdatering II: DNA-sekvensering er nå faktisk så tilgjengelig, relativt enkelt, og billig at du kan gjøre det selv. Det er biohackere og makersspaces som holder kurs i dette, og det blir enklere og enklere og billigere og billigere. Hva kan jeg si? Vigilante biohackere, sekvenserer bæsjen til bikkja di uten at du vet det!
Da jeg bodde i den hytta, vurderte jeg å sette små flagg i alle posene. Det ville blitt en ren fest av flagg og konfetti i skogen. Hva det skulle løse? Næaah, vel. Kan hende det ville satt det hele i et nytt lys og kanskje noen ville tenkt seg bedre om?
Et annet alternativ jeg tenkte på, var rett og slett å gjøre et slags kunstprosjekt av det, men ser ut som noen kom meg i forkjøpet. Såååå glad i hundebæsj er jeg heller ikke.
12.04.2020: I Bergen har aktivister i ly av regn og mørke samlet bæsjeposer og hengt dem opp over gangstien. Håndbokredaksjonen kan hverken bekrefte eller avkrefte at dette er en aksjon vi på forhånd hadde kjennskap til eller befattelse med. Posene ser ut til å genuint inneholde avføring, og de er i varierende grad av nedbrutt av vær og vinter. Så man kan se for seg at med litt vind, vil det regne muggen, diaréaktig dritt.
Turgåere synes det av denne grunn er ekkelt å gå under hyssingen.
Tenk det.
Gjerningspersonene har også laget et skilt, og en hæsjtægg: #leiAvBæsjeposer (beklageligvis med skrivefeil, men vi er bæsjeposepoliti, ikke bæsjeposehæsjtæggstavepoliti, så vi lar den passere).
Dette er en form for aktivisme vi støtter, og vil oppfordre flere til gjennomføre. Du trenger:
Resten må du finne ut av selv, vi kan ikke gå for mye i detaljer her, onde tunger kunne mulig anse det som inkriminerende.
Illustrasjoner til inspirasjon:
Det finnes flere typer poser til hundebæsj – hvilken skal du velge? Den klassisk sorte? Den nedbrytbare grå? Den dølle øko-grønne? Eller festlig plast i gøyale farger? Fortjener ikke Verdens Beste Hund å ha bæsjen sin i festkledd plast, kanskje?!
Den klassiske sorte plastikkutgaven har én fordel: den holder i evigheter. Du kan sikkert kjøpe en pall og de vil være like kurante til Fido XI som Fido I. Det er også en del av det fundamentale problemet. Duh.
De nedbrytbare er laget av en form for jukseplastikk; sikkert noe maisgreier eller noe. Spør MdG, jeg aner ikke. Anyway. De brytes ned over tid, og komposterer. Det betyr at en rull ikke er holdbar i årevis. Fordelen er jo at de komposterer. Duh.
Folk med multikolorerte og dekorerte bæsjeposer bør kastes ned i en kullgruve og ikke slippe før de lover å aldri kjøpe sånt.
Menneskelig tid, krefter, ressurser, maskineri, designere … bruker tid, penger, krefter, møter på å lage dem … og sikkert barnearbeid og meningsløs forurensning. Fuck sake. Du skal bokstavelig talt fylle dem med dritt.
Det er til fordel for miljøet, for meg, for bikkja, men også for deg. Så slipper du å havne i kullgruven. Og skulle du mot formodning havne i den situasjonen at du må kaste den i naturen – 3dje verdenskrig bryter ut, Dovre faller – så er den i det minste ikke en boblende, sydende masse av plastforurensning og miljøskadelig faenskap.
Så… finnes det noen klare regler? Utenomtvistelig? Nei: det er lov å bruke hue. Men la oss begynne med fugleperspektiv.
… det er lov å bruke hue. Om det feks. midt i det grønne området er leirplassen til utebarnehagen … ta med svineriet ditt langt vekk.
Illustrasjonen burde være ganske selvforklarende: hold 20cm klaring til stiens tråkksone. Deponi i vimsesonen ok, men ideelt sett skal svineriet deponeres under eksempelvis granbusker. Bæsj i vimsesonen (også kalt "bærplukkersonen") er uansett å foretrekke fremfor plastinnpakket uansett sted.
Forekommer det i tråkksonen, kvalifiserer det til en tur i kullgruven.
Så var det dette med å bruke hue, da. Kontrollspørsmål:
Vi mener vi at folk på tur på tåle å se æsj i naturen. Men vi skal slippe å tråkke i det.
Vi vurderer å lage en medalje; Hundebæsjmedaljen med og uten ekeløv. Problemet er: skal det være for eksemplarisk oppførsel, eller noe som deles ut til drittsekkene…?
Mottageren er et eksempel til etterfølgelse og har perfeksjonert vipp-dritten-inn-i-buskaset.
Mottageren er en imbesil med særs store lærevansker.
Alternativt, vurderer vi å lage flagg som man hendig kan plassere i dertil egnede etterlatenskaper. Det vil jo gi skogen et lite strøk av festivitas og gjøre flere oppmerksomme på fenomenet … og jo flere vi er, etc. etc.
Dekorativt!
Festivitas!
Alert!
Med fiffig medlemspris kan du hos DNT få kjøpe en snedig rustfri spade til å vippe stasen inn i busjen.
Så sier beskrivelsen om spaden:
Vipp hundeskitt ut av løypa med en rustfri spade. Kipp lorten til skogs og alle er fornøyd. Valdres-kippen er utviklet utfra erfaringen om at hundeeiere ikke har nødvendig verktøy med seg ut på tur, for å håndtere hundens etterlatenskaper på en grei måte."…medlemsgave til nye medlemmer kanskje?
…jadda, det ække bare meg.